eGovenment 2.0 – Sosiale medier i offentlig forvaltning

Jeg har nå gjennomført kurset eGovernment 2.0 ved NTNU Videre med Arne Krokan som ansvarlig. Dvs. en liten detalj gjenstår – eksamen – som skal leveres en gang utpå nyåret. Mitt utgangspunkt for kurset var at jeg ønsker å få bedre innsikt i hva sosiale medier kan gi av gevinst inn hos noen av de offentlige kundene jeg har i mitt virke som konsulent for på vegne av Fundator AS.

Kurset har vært veldig nyttig på mange måter. Først og fremst vil jeg si at det er noen aspekter ved sosiale medier jeg har blitt klar over som jeg ikke har tenkt så mye på tidligere. Det første er de sosiale mekanismene som ligger bak det hele og som hele tiden endrer seg i takt med mulighetene som teknologien gir. Dette betyr også at de som ikke er med på denne arenaen skjønner lite av hva som foregår og spiller seg selv utover sidelinjen. En annen ting er at jeg har fått bedre innsikt i hvilken slagkraft som ligger i  disse mediene dersom de brukes riktig iht. formålet. Dette kan jeg bruke videre som konsulent overfor både offentlige og private kunder.

Tvangsbloggingen på kurset har gitt meg både innsikt i og større trygghet rundt å publisere artikler på nettet. I starten opplevdes det litt skummelt å legge ut sine tanker om temaer jeg føler jeg ikke har inngående kunnskap om på nettet, men det handler nok litt om å slippe litt opp på kontrollen. Jeg føler at det har gått seg til såpass mye at jeg nå ønsker å begynne å blogge både om jobbrelaterte ting og min store lidenskap, mat og vin.

Kurset har foruten Arne som jo er en meget inspirerende faglærer som gir oss nye perspektiver på det meste, har det vært mange interessante forelesere inne som alle er aktive bloggere og twitrere. Lenker til noen av dem finner du nedenfor.

Jeg vil absolutt anbefale dette kurset til alle som har lyst til å lære mer om sosiale medier generelt, og innen det offentlige spesielt.

Christer Gundersen, Cecilie Staude, Ingeborg Volan, Arne Krokan

Advertisements
Publisert i sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Kan sosiale medier motivere til større engasjement rundt valget?

Valgdeltagelsen i Norge har generelt hatt en synkende tendens siden midten av 60-tallet og frem til idag. Den er foruroligende lav blant de yngste, ifølge tall fra SSB var den for førstegangsvelgere helt nede i 55 % ved stortingsvalget i 2005. Kan sosiale medier bidra til å snu denne trenden?

Barack Obama viste da han ble valgt som president i USA at nettet er en viktig arena for å kapre velgere. Hans intelligente bruk av nettet og sosiale medier var en viktig årsak til at han slo knock-out på motkandidaten John McCain ved presidentvalget i 2008. Dette valget ble et gjennombrudd for bruk av sosiale medier i en politisk valgkamp. Obama skilte seg ut ved at han hadde en klar strategi for hva han ville oppnå ved bruk av sosiale medier og hadde et klart og inkluderende budskap.

Her til lands ble sosiale medier prøvd ut med varierende hell av norske politikere ved forrige stortingsvalg. Mange politikere hadde egne blogger, men de fleste partier så ut til å mangle en klar strategi for bruken av disse nye mediene. Det samme vil vi neppe oppleve ved neste valg. Sosiale medier har et stort nedslagsfelt og er spesielt interessant i forhold til å engasjere den yngre garde som er mest aktive innen bruken av sosiale media. Politikerne lar neppe tilfeldighetene styre ved neste korsvei. Det er ikke usannsynlig at neste stortingsvalg avgjøres i cyberpace. Da gjelder det å ha strategien klar.

Tilstedeværelse i cyberspace er alene ingen garanti for suksess. Det gjelder å ha en klar strategi for hva en vil oppnå og definere enkle mål. Det er viktig å vurdere de ulike medienes styrke og svakheter. Det er ingen tvil om at politikerne vil ha behov for ekstremt kyndige kommunikasjons- og interaksjonsrådgivere med inngående kunnskap om de ulike sosiale mediene og hvordan de gir størst effekt i å engasjere målgruppen. Kombinasjon av ulike medier og stor grad av lenking mellom politikeres blogger, twitter- og Facebook-konti og partirelaterte sider vil øke synligheten og åpne for tettere dialog med potensielle velgere.

I Norge er det politiske landskapet relativt homogent og de ulike regjeringsalternativene er ikke veldig forskjellige når det kommer til praktisk politikk. Vage skiller mellom de reelle alternativene er i seg selv en faktor som sannsynligvis hemmer engasjementet og valgdeltagelsen. Det er lettere å engasjere velgerne når valgene er markant forskjellige. Men de vage politiske skillelinjene betyr også at det er lav terskel for å flytte velgerne fra et alternativ til et annet. Det gjør potensialet for sosiale medier svært stort for de som klarer å utnytte det på beste måte.

Til mitt spørsmål i overskriften til dette innlegget, er min spådom et betinget ja. Hvis politikerne klarer å utnytte potensialet i de nye mediene, vil det gi en ny arena for å presentere politikerne og deres verdier for et bredere publikum og gi mulighet for en tettere dialog mellom politikere og velgerne. Jeg tror potensialet for engasjement ved bruk av sosiale medier er størst ifm. kommune- og fylkestingsvalg hvor sakene har sterkere lokal forankring og føles tettere på kroppen. Der er også påvirkningsmulighetene større.

Sosiale medier krever en ny måte å kommunisere på som er preget av mer kortfattede og direkte “meldinger” enn det vi er vant med å høre fra politikerne som gjerne bruker mange ord for å si veldig lite. I cyberspace er det omvendt – der er det om å få sagt mest mulig med færrest mulig ord. Dét er en utfordring som politikerne må ta på alvor. Kanskje avgjøres neste valg av hvem som har klart å knytte til seg de beste kommunkasjons- og interaksjonsrådgiverne?

Publisert i sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Det digitale klasseskillet

Det digitale nettsamfunnet har i stor grad redusert avstandene på kloden vår gjennom en virtuell verden uten fornemmelse av distanse. Via nettet kan vi kommunisere i sanntid på tvers av verdensdelene, og vi kan chatte med folk på andre siden av kloden like enkelt som med bestevennen i nabolaget. Men klasseskillene blir også mer tydelige i dette samfunnet fordi befolkningen er ulikt utstyrt med ressurser i forhold til å ta del i det digitale samfunnet, enten pga. mentale barrierer for å ta i bruk den nye teknologien, eller manglende ressurser knyttet til nødvendig infrastruktur for å kunne delta i det digitale samfunnet.

SINTEF-forsker Petter Brandtzæg hevder i en artikkel i Gemini  (et forskningsmagasin fra NTNU og Sintef) at det å kunne betjene pc og internett snart er like viktig som å kunne lese. Stadig flere tjenester legges på nett og folk må bedrive en stor grad av selvbetjening. De som ikke kan bruke teknologien blir hjelpesløse og føler seg fremmedgjort. Og i likhet med det å kunne lese eller ikke, skaper dette et klasseskille som i vår vestlige verden oppleves (foreløpig) først og fremst som et mentalt klasseskille, mens skillet mellom den rike vestlige verden og den fattige del av verden er langt mer eksistensiell. Gjennom sosiale medier hvor vi er veldig åpne om vår velstand og vårt materialistiske liv, vil nok den fattige delen av verden, dvs. de få som har tilgang til nettsamfunnet, føle sterk avmakt. Et naturlig spørsmål er om sosiale medier vil bidra til åforsterke kløften mellom fattige og rike land? Umiddelbart kan en få inntrykk av at dette er enda en faktor som forsterker kløften og gjør det vanskeligere å tette den.

For å sette problemstillingen i perspektiv er det interessant å se bakover i historien. Da boktrykkerkunsten kom til Europa på 1400-tallet medførte det en revolusjon i forhold til å få spredd det skrevne ord. De første bøkene var kostbare og det er liten tvil om at de først skapte et markant klassekille mellom fattig og rik, men samtidig brakte boktrykkerkunsten med seg nye muligheter som ble en forutsetning for det moderne demokratiet. Boktrykkerkunsten gjorde det mulig å spre den samme kunnskapen til mange og medførte en større kollektiv identitet. Vi kan vel neppe påstå idag at lesekunsten og spredning av det skrevne ord har bidratt til å øke klasseskillet mellom fattige og rike land. Er det da noen grunn til å tro at det digitale nettsamfunnet vil gjøre det?

Det digitale nettsamfunnet er avhengig av teknologi og infrastruktur som det er knyttet betydelige kostnader til, og mange vil nok mene at dét er den største utfordringen. Thomas Hylland Eriksen sier i en artikkel i Gemini at internett er blitt en del av infrastrukturen i det vestlige samfunnet, like viktig som utbyggingen av jernbanen, det internasjonale postvesenet og veinettet. Men han peker samtidig på en interessant forskjell mellom disse tre og utbyggingen av internett. Jernbane, post og vei ble sett på som en del av infrastrukturen som ville komme samfunnet til gode økonomisk og da var det en selvfølge at det offentlige skulle ta ansvaret. Det samme er ikke tilfelle med infrastruktur knyttet til internett som i all hovedsak håndteres av kommersielle aktører. Dermed blir utbyggingen av internett begrenset til områder hvor det er mulig å hente ut økonomisk gevinst.

I likhet med boktrykkerkunsten vil nok også det digitale nettsamfunnet medføre store og positive endringer i samfunnet vårt. Forhåpentligvis kommer disse også den fattige del av verden tilgode. Trådløs teknologi kan være nøkkelen til å få dette til gjennom enklere og billigere tilgang til internett. I tillegg må nok det offentlige ta større ansvar for å bygge opp infrastrukturen som trengs.

Publisert i sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Enklere kunnskapsdeling i virksomheten med sosiale medier

I mitt virke som konsulent har jeg vært innom mange virksomheter og forretningsområder. Et felles kjennetegn for mine kunder er at de i stor grad er tuftet på kunnskap og at hovedtyngden av deres verdier består av human kapital. Uten en systematisk kunnskapsdeling og –dokumentasjon representerer den humane kapitalen taus kunnskap som gjør organisasjonen sårbar i forhold til at ressurspersoner slutter. Jeg har enda tilgode å oppleve en virksomhet som virkelig tar denne utfordringen på alvor.

Det er ressurskrevende å dokumentere kunnskap på den tradisjonelle måten i form av store, tunge dokumenter som er genereres av noen få og som det er utfordrende å holde oppdatert. Sosiale medier åpner nye muligheter gjennom at flere kan bidra og det oppstår en langt større dynamikk og aktualitet i den dokumentasjonen som produseres. Effektive verktøy som skylles inn over oss med web 2.0 bølgen gjør det stadig enklere å få til en effektiv deling og foredling av kunnskapen i den “digitale almenningen”. Denne “kollektive intelligensen” er trolig mer verdt enn summen av enkeltdelene, fordi den ofte avdekker synergier og nye måter å se eller gjøre ting på.

Det mest kjente og omfattende sosiale mediet for kunnskapsdeling er Wikipedia. Det ble bokleksikonets “dødare”, og det er vel neppe mange som savner noen av de papirbaserte utgavene. Med den farten utviklingen i dagens samfunn har, er mye av informasjonen utdatert allerede før trykksverten er størknet. Wikipedia har med sine utallige bidragsytere og effektive muligheter for oppdatering av artikler både en bredde og aktualitet som overgår alle andre leksika. Wikipedia egner seg også utmerket i en mer avgrenset kontekst innenfor brannmuren, og enhver kunnskapsbedrift kan med fordel ha sin egen interne wikipedia hvor virksomhetens kjernekompetanse dokumenteres og vedlikeholdes. Det er imidlertid få virksomheter har tatt denne funksjonaliteten i bruk selv om det er veldig enkelt å sette opp en wiki. Jeg overvar nylig en intranettkonferanse hvor Mark Morell fra British Telecom (BT) presenterte BTs intranett hvor den interne BTPedia har en sentral plass. BTPedia har eksistert siden 2007 og fra sin spede start med noen få betabrukere, har den idag blitt et strategisk verktøy for kunnskapsdeling i BT med over 2000 artikler, og den er stadig voksende.

Intranettet er interessant i denne sammenhengen. Dét kan være en naturlig arena for å tilgjengeliggjøre sosiale medier-funksjonalitet. Her kan sentralisere oppsett av applikasjoner og registrering av brukerne, og dermed senke terskelen for å komme igang. Mange intranett-plattformer kommer dessuten med web 2.0 funksjonalitet ut av boksen, som samarbeidsrom (wikis), blogger, communities og diskusjonsforum.

Blogg er trolig undervurdert ifm. kunnskapsdeling. Selv om det typiske blogginnlegget trolig er mer et resultat av et personlig ytringsbehov enn et behov for å dele eller berike fagkunnskap, kan blogginlegget bevisst brukes for å aggregere kunnskap om et gitt emne gjennom kommentarer fra flere.

Sosial bokmerking er også et verktøy jeg vil trekke frem som et godt virkemiddel for kunnskapdeling innad i organsiasjonen. Dét innebærer at flere personer kan dele de samme bokmerkene og det dannes koblinger mellom personer med felles interesser som også kan utnyttes for å berike søk i et intranett.

Kunnskapsdeling handler imidlertid ikke bare om teknologi. Den største utfordringen ligger nok i etablere et nytt tankesett hos de enkelte medarbeiderne om at kunnskapsdeling er et felles gode. Her kan intranettet være en god arena for å vise de gode eksemplene.

Publisert i sosiale medier | 2 kommentarer

Blir sosiale medier gjennombruddet for delingskulturen?

Med web 2.0 ble tankegangen om å dele informasjon og kunnskap materialisert gjennom tjenester og applikasjoner som gjør det enkelt å få til slik deling.  Web 2.0 førte med seg begreper som “kollektiv intelligens”, og nettet omtales gjerne som den “digitale almenningen” hvor kompetanse bygges i sosiale nettverk. Wikipedia er et strålende eksempel på hva en digital dugnad på nettet kan resultere i. Til tross for at det ikke mangler på gode eksempler som viser hva en delingskultur kan gi av merverdi, går det tregt å få innført denne delingstanken i offentlig sektor.

Tidligere fornyingsminister Heidi Grande Røys gikk i sin tid hardt ut med sterke oppfordringer til det offentlige om å forholde seg til den nye delingskulturen og bli en del av den. Dét til tross, er det offentlige ikke kommet særlig langt i å etablere en slik kultur. Med tanke på strukturen innen offentlig sektor med et stort antall kommuner og offentlige etater, er det ingen tvil om at det vil være mye å hente på en sterkere dugnads- og delingsånd istedenfor at lokale etater skal løse de samme problemstillingene, hver på sin måte.

Fremmarsjen av sosiale nettsamfunn som Facebook og Twitter har vært eksplosiv de siste årene. Facebook var i starten dominert av den yngre garde, men i den senere tid har andelen av godt voksne mennesker som benytter Facebook også økt betraktelig. Bortimot annenhver nordmann er idag på Facebook og globalt er antallet brukere passert 500 millioner, ifølge synlighet.no. Facebook benyttes først og fremst i den private sfære, men denne typen nettsamfunn benyttes i mindre grad i profesjonell sammenheng innad i offentlige organisasjoner eller mellom det offentlige og publikum.

Det er nok mange årsaker til dette. En av dem kan være manglende modenhet ift. bruken av sosiale medier og at det derfor er større terskel for å bruke disse i en mer formell og profesjonell sammenheng. En annen grunn kan være utrygghet mht. sikkerhet i og med at dataene “svever ute i skyen” uten at vi helt vet hvordan sikkerheten på dataene ivaretas både mht. andres innsyn i dataene og tilgang til egne data. Jeg tror også at det er en ikke ubetydelig frykt for å miste kontroll når det åpnes for at alle kan bidra inn i felleskapet.

Det er vanskelig å tro noe annet enn at den økende bruken av sosiale medier i den private sfæren vil skape endring i hvordan vi jobber og at flere og flere vil ha med dette over i sitt profesjonelle liv. Her er det mest snakk om å endre adferd og slike prosesser tar normalt mye tid. Det er vel heller neppe noen tvil om at det vil tvinge seg frem tekniske løsninger som gjør det mulig å ha bedre kontroll over datasikkerheten der hvor det er nødvendig, f. eks ved lokale installasjoner som gir full kontroll over de lagrede dataene.

For mange offentlige etater er det nok et stykke igjen før en utbredt delingskultur er etablert, men basert på den utviklingen vi ser i bruken av sosiale medier i den private sfæren kan det virke som om det er et sterkt behov for å dele egne erfaringer og opplevelser med andre. Hvorfor skal det ikke da også være et behov, eller i det minste et ønske, om å dele den profesjonelle kunnskapen vi besitter med andre i jobbsammenheng? Jeg velger å være optimist og tror at det bare er snakk om tid før vi ser en utbredt delingskultur i det offentlige.

Publisert i sosiale medier | 2 kommentarer